torsdag 11. november 2010

Veslebror ser deg

Kor mykje skal kommunen vite, og kor stort ansvar skal kommunen ta for ditt liv?

I forslaget til ny Lov og helse- og omsorgstenester i kommunene, heiter det:

§ 3-3. Kommunens ansvar for helsefremmende og forebyggende arbeid

Helsefremmende og forebyggende arbeid etter § 3-2 skal blant annet omfatte systematiske tiltak for å identifisere personer som står i fare for å utvikle psykisk eller somatisk sykdom, lidelse eller helseproblem, sosiale problemer eller et rusmiddelproblem, og iverksette forebyggende tiltak og tidlig intervensjon i henhold til anerkjent faglig standard.


Dette reiser mange spørsmål:


Kven er det som ikkje står i fare for å utvikle sjukdom?


Systematiske tiltak - inneber det systematisk arbeid for å innhente informasjon om kvar einskild innbyggar, om dei røyker, er overvektige, et usunt, mosjonerer lite, har usikker sex, bruker alkohol (for ein skal ikkje berre finne ut om ein har eit alkoholproblem, men om ein står i fare for å få det), krangler med ektefellen, mistrives på jobben, har høgt blodtrykk? Kor mykje skal kommunen vite om oss?


Og når ein da finn ei gruppe menneske med auka risiko for sjukdom, så veit vi at det er berre ei lita gruppe av dei som blir sjuke likevel. Kva gjer vi med dei ? Og har tiltaket helseskadeleg verknad for dei som vert peika ut som risikantar, men ikkje ville blitt sjuke uansett? Dette veit vi framleis for lite om.


Dei mest effektive forebyggande tiltaka er grupperetta. Skal vi redusere alkoholskader, så er beste middelet å redusere tilgangen til alkohol, ikkje skjenne på dei som drikk meir enn gjennomsnittet. Røykelova med restriksjonar mot røyking og merking av tobakkpakker, har bidratt meir til reduksjon av røyking enn individuell opplysing om at røyking er usunt. Reduserte fartsgrenser kombinert med overvåking som virker, er meir effektivt mot trafikkskader enn å fortelle til kvar einskild farene ved å køyre for fort. Prispolitikk for matvarer er viktig for å kunne gjennomføre eit sunt kosthald.


Grupperetta forebyggande tiltak er ofte upopulære. Er den sterke satsinga på individretta forebyggande arbeid ei unnskyldning for å sleppe å ta dei upopulære tiltaka som kunne hatt bedre effekt?


Den einskilde må også ta ansvar for eiga helse. Vi må ikkje kome i ein situasjon der ein infarktpasient kan reise rettsak mot kommunen: Du oppdaga ikkje at eg sat i sofaen, åt usunt og røykte. Det var du forplikta til etter lova, så nå dreg eg kommunen til ansvar for mi uhelse.


Eg seier Nei takk til dette lovforslaget.

7 kommentarer:

  1. Godt innlegg, helt enig.

    Hvordan er formuleringene om dette i loven som gjelder i dag?

    SvarSlett
  2. "Den einskilde må også ta ansvar for eiga helse."

    Er det noen motsetning, tenker du -om dette forslaget taes til følge?

    Og -på hvilken måte og i hvilken utstrekning skal den enkelte ta ansvar for egen helse?

    Eksemplet ditt trekkes langt.
    Å ansvarliggjøre kommunen om en dør av det vi i dag kaller "livsstilssykdommer" uten at en har gjort mottiltak virker søkt -men kanskje ikke likevel?

    Betyr det at vi kan trekke det enda lenger? Å si at dersom vi mener at du er skyld i din egen sykdom, får du ikke hjelp før du gjør som vi vil at du skal gjøre?

    SvarSlett
  3. Martin: I eksisterende lov skal helsetenesta i kommunen ha oversikt over helsetilstand og helseskadelege forhold og lage planer for å utbedre disse. Dette er vidareført i eigen paragraf i det nye lovverket (berre at ansvaret er lagt til kommunen - ikkje helsetenesta aleine). Eksisterande lov inneheld ikkje punkt om at kommunen skal kartlegge risikofaktorar for enkeltpersonar.

    Maria: Med ansvar for eiga helse meiner eg at det må vere opp til den einskilde om ein vil trene eller sjå på TV, ete frukt eller gatekjøkkenmat, be om hjelp for sine samlivsproblem eller ikkje, gå til lege eller ikkje. Samfunnet bør legge til rette ved prispolitikk for matvarer, tilgjengelegheit på turstiar og treningsmuligheiter, gode helsetenester.

    Alle må ha rett til nødvendig helsehjelp, enten helseproblema skuldast fall under fjellklatring, røyking eller manglande mosjon. Samfunnet må gjerne legge til rette for å reduserte helseutgifter ved å lage grunnlag for og oppfordre til sunn livsstil, men det er grenser for kro langt ein skal gå inn i intimsfæren til det einskilde menneske uten å vere invitert.

    I tillegg må vi vite kva gjer når vi screener og påviser ein risikofaktor - har vi gode teknikkar for å gjere noke med den. Kan påvising av risiko uten påfølgande handling, berre auke stress og forverre situasjonen?

    SvarSlett
  4. Maria: Tror du vi ubevisst eller bevisst gir dårligere helsehjelp i dag til de vi antar har mye skyld i egen sykdom?

    Ottar: Takk! Hvor tror du denne troen på høyrisikostrategiene kommer fra?

    SvarSlett
  5. Takk for utdypning, Ottar!

    Vi trenger et enda tettere samarbeid mellom lege og pasient om en fellessak; "helse". Jeg opplever i mange tilfeller at det er «legen vs pasienten». Vi trenger en forståelse og tilrettelegging for at dette er slikt som krever tid og dedikasjon, fra begge parter. Vi trenger også å forstå at et menneske ikke lever i et vakuum. Å sitte foran TV, eller dataen, i stedet for å trene og ta vare på seg selv eller være sammen med familien kan være mer sammensatt enn det man kan se ved første øyekast. Vi trenger mer «helhetstenkning», på alle nivåer.

    Vi kan kanskje tenke oss at «nødvendig helsehjelp» etterhvert vil redefineres?

    Screeningstester vil nok enda en tid være et område det vil herske diskusjon rundt. Kan man overføre tanken om at den enkelte må ta ansvar også her? Tar du denne testen, vil du måte ta ansvar for å ikke vite hva du skal gjøre med den eller hva testen implikerer? Du må også ta ansvaret for selv å sitte med usikkerhet, stress og kanskje valg du må ta når det kommer til helsehjelp som vil kunne gi mange bivirkninger?

    Å screene uten å følge opp med adekvate tiltak kan være problematisk for mange, mens andre gjerne vil «vite uansett».

    Forøvrig -godt poeng i teksten din hva kommer til å tørre å være upopulære ved å gjøre grupperettede tiltak. På den annen side -om en skal gjøre gruppetiltak, tar en ikke da fra folket rett til ansvar for egen helse?

    @Martin: Jeg vet sannelig ikke. Det kommer kanskje ann på den enkeltes helsearbeiders «moralske forargelse» over hvordan noen pasienter tilsynelatende gir fullstendig blaffen i sin egen helse, slik noen vil tolke det vi kaller livsstilsykdommer.
    Hva tror du, Martin?

    SvarSlett
  6. Maria: Nokre grupperetta tiltak tar ikkje fra folk ansvar; prioritere sykklveiar, gangveiar, turstiar, treningsmuligheit, matvareprisar. Men det er sjølvsagt verre med restriksjon på skjenkestader, utsalgstider for alkohol, røykelov osb. Eg er jo tilhenger av demokrati og innser at det folkeviljen ikkje vil ha, skal ikkje legar innføre med makt.

    SvarSlett
  7. @Maria jeg vet ikke. Jeg håper ikke det. Samtidig tror jeg det meste av menneskelig samarbeid er avhengig av personkjemi, og at vi fort kan autosortere en pasient i en uønsket, ubevisst kategori "antakelig irriterende, neppe somatisk syk" ut fra skumlesing av tidligere epikriser, og at dette igjen preger det første møtet.

    Håper det fortsatt skal gå an å jevnlig fylle handlekurver med helmelk, øl og røyk uten å risikere å bli meldt anonymt til helsevernet og få telefon med råd om skummet melk og mosjon to dager senere.

    SvarSlett