torsdag 11. november 2010

Veslebror ser deg

Kor mykje skal kommunen vite, og kor stort ansvar skal kommunen ta for ditt liv?

I forslaget til ny Lov og helse- og omsorgstenester i kommunene, heiter det:

§ 3-3. Kommunens ansvar for helsefremmende og forebyggende arbeid

Helsefremmende og forebyggende arbeid etter § 3-2 skal blant annet omfatte systematiske tiltak for å identifisere personer som står i fare for å utvikle psykisk eller somatisk sykdom, lidelse eller helseproblem, sosiale problemer eller et rusmiddelproblem, og iverksette forebyggende tiltak og tidlig intervensjon i henhold til anerkjent faglig standard.


Dette reiser mange spørsmål:


Kven er det som ikkje står i fare for å utvikle sjukdom?


Systematiske tiltak - inneber det systematisk arbeid for å innhente informasjon om kvar einskild innbyggar, om dei røyker, er overvektige, et usunt, mosjonerer lite, har usikker sex, bruker alkohol (for ein skal ikkje berre finne ut om ein har eit alkoholproblem, men om ein står i fare for å få det), krangler med ektefellen, mistrives på jobben, har høgt blodtrykk? Kor mykje skal kommunen vite om oss?


Og når ein da finn ei gruppe menneske med auka risiko for sjukdom, så veit vi at det er berre ei lita gruppe av dei som blir sjuke likevel. Kva gjer vi med dei ? Og har tiltaket helseskadeleg verknad for dei som vert peika ut som risikantar, men ikkje ville blitt sjuke uansett? Dette veit vi framleis for lite om.


Dei mest effektive forebyggande tiltaka er grupperetta. Skal vi redusere alkoholskader, så er beste middelet å redusere tilgangen til alkohol, ikkje skjenne på dei som drikk meir enn gjennomsnittet. Røykelova med restriksjonar mot røyking og merking av tobakkpakker, har bidratt meir til reduksjon av røyking enn individuell opplysing om at røyking er usunt. Reduserte fartsgrenser kombinert med overvåking som virker, er meir effektivt mot trafikkskader enn å fortelle til kvar einskild farene ved å køyre for fort. Prispolitikk for matvarer er viktig for å kunne gjennomføre eit sunt kosthald.


Grupperetta forebyggande tiltak er ofte upopulære. Er den sterke satsinga på individretta forebyggande arbeid ei unnskyldning for å sleppe å ta dei upopulære tiltaka som kunne hatt bedre effekt?


Den einskilde må også ta ansvar for eiga helse. Vi må ikkje kome i ein situasjon der ein infarktpasient kan reise rettsak mot kommunen: Du oppdaga ikkje at eg sat i sofaen, åt usunt og røykte. Det var du forplikta til etter lova, så nå dreg eg kommunen til ansvar for mi uhelse.


Eg seier Nei takk til dette lovforslaget.