onsdag 1. juni 2011

Vil samhandlingsreformen svekke tilbodet i kommunane?

Ein av hovedpillarane i samhandlingsreformen er at tilbodet i kommunane skal styrkast. Kommunane skal overta oppgåver frå helseforetaka, og kommunane skal bli betre i å førebygge sjukdom. Vil endringar i finansieringssystema undergrave denne målsettinga?

Oppgåveoverføringa frå sjukehusa til kommunane er ikkje noko nytt. Den har pågått i mange år. Kommunane har hatt ein sterk vekst i tenestetilbodet, særleg i heimebaserte omsorgstenester. Stadig meir krevjande behandlings- og omsorgsoppgåver er overført. Grensene for denne utviklinga ligg vesentleg i økonomi og kompetanse.

Samhandlingsreformen ønskjer å styrke denne utviklinga. Eit av dei viktigaste tiltaka er økonomiske virkemiddel – endringar i finansieringssystema som skal gjere det lønnsamt for kommunane å ta på seg auka oppgåver.

Kommunal medfinansiering inneber at kommunane skal betale 20% av kostnaden ved sjukehusopphald – med unntak frå operasjonar, fødslar, nyføyddmedisin, psykiatri, rusomsorg, rehabilitering og visse kostbare behandlingsformer. Regjeringa vil overføre 4,2 milliardar frå helseforetaka sine rammer, til kommunane sin rammer. Dersom kommunane greier redusere sin bruk av sjukehusa – både innlegging og poliklinikk, vil ein kunne behalde overskotet. Dette skal stimulere kommunane til å auke eigen aktivitet.

For min kommune på knapt 5000 innbyggarar, betyr dette ca 4,2 millionar kroner. Dersom kommunen greier å redusere innleggingane med 10%, får vi frigjort heile 420 000 kroner til eige bruk. Kva får vi for det? 75% sjukepleiar eller fysioterapeut? Fleire sjukeheimslegetimar? Vil dette hjelpe oss på vei til å redusere innleggingar med 10%?

No er det ikkje kommunen som avgjer ikkje kven som skal leggast inn på sjukehus. Det skal framleis bli avgjort på medisinske indikasjonar av fastlegar og sjukehuslegar. Indirekte kan nok kanskje god legedekning, stabile og dyktige legar på legekontor og sjukeheim virke, men vil det kunne virke nok? Kan kommunene våge å budsjettere med det? Vil sjukehusa akseptere å la senger bli ståande tome? Vil innleggings- og kontrollpraksis frå sjukehuspoliklinikkane endre seg?

Dersom ikkje bruken av sjukehustenester blir redusert, men er uendra, så vil heile finansieringsreformen berre bli ei einaste stor pengeflytting frå stat via kommunar via avrekningssentral i helsedirektoratet tilbake til sjukehusa – til inga nytte.

Kommunane skal betale 4000 kroner per døgn for første dag for utskrivingsklare pasientar. Dette får ein også overført pengar til, 560 million på landsbasis, 560 000 for mi vesle kommune. Dette vil nok stimulere kommunane til å legge seg i selen for å ta pasientar raskt heim. Det har utskrivingsklare pasientar stort sett godt av. Men sjukehusa sparer ikkje 4000 kroner per døgn for desse pasientane. Dei bruker stort sett berre kost og losji og minimale pleieressursar. Sjukehusa må framleis behalde sine vaktskift, og vil ønske å fylle sengene med pasientar som treng aktiv diagnostikk og betaling – og ikkje minst utløyser innsatsstyrt finansiering. Noko som kommunane igjen må vere med å medfinansiere.

No skriv departementet i proposisjonen at dei vil hindre at frigjort kapasitet som følgje av færre utskrivingsklare liggedøgn, skal brukast til å auke aktiviteten. Har departementet muligheit for å greie dette? Og dersom det er målet, korfor er det da så viktig med dei utskrivingsklare pasientane? Var ikkje mykje av poenget at dei ligg og blokkerer plassane for andre som treng dei meir?

Dersom sjukehusa aukar aktiviteten sin, vil kommunal medfinansiering føre til at kommunane får dårlegare råd, og må vurdere å redusere eigne tilbod for å finansiere tilskota til sjukehusa. Eg ser ein svært stor fare for at det økonomiske opplegget i samhandlingsreformen vil svekke dei kommunale helse- og omsorgstenestene – stikk i strid med intensjonane.

Dette bør utprøvast i avgrensa områder før ein innfører det på nasjonal basis.