Legespesialistar og maktarroganse

Da nyutdanna legar starta med å markedsføre seg som spesialistar, forsto legeforeninga for 100 år sidan at dette måtte under kontroll. Ein måtte sikre pasientane eit reellt krav til fagleg innhald i den kompetansen ein lege kunne påberope seg. Etter den tid har legeforeninga tatt på seg ei sentral rolle i arbeidet med medisinske spesialitetar, for å sikre god kvalitet i helsetilbodet.

Det er likevel myndigheitene som no har det overordna ansvaret. Departementet beslutter oppretting og innhald i spesialitetane, men den løpande utøvande myndigheit er blitt delegert til legeforeninga. Arbeidet blir gjort på frivillig basis i spesialitetskomitear for kvar spesialitet og spesialitetsråd og med stort engasjement for kvalitet og innhald.

No vil regjeringa endre dette. Dei vil ikkje berre trekke tilbake delegasjonen til legeforeninga, men dei vil endre lova og gjere delegasjonen ulovleg. Grunnane til dette er svært uklare. Legeforeninga får ikkje kritikk får måten det delegerte myndet er utøvd på. Snarare tvert imot. Det er ikkje gjort greie for korleis ein vil erstatte denne store innsatsen legeforeninga har gjort. Kven skal no gjere arbeidet? Korleis skal ein sikre seg kvalitet vidare? Korleis skal det finansierast? Dette er ikkje gjort greie for. Det er berre vist til prinsipp.

Det er ikkje vanskeleg å forstå korfor lovforslaget må fremmast no. No kan ein få det vedteke i Stortinget mens det enda er fleirtalsregjering. Da kan ein få gjennom framlegg som er dårleg utgreidd med dårleg grunngjeving med den maktarrogansen berre fleirtalsregjeringar kan ha. Eg ønsker meg tilbake til mindretalsregjeringar som må greie ut sakene skikkeleg og tåle ein åpen politisk diskusjon for å få vedteke sine saker.