Teieplikta er ein viktig del av legeetikken. Ein treng ofte åpenheit omkring private forhold for å kunne forstå og hjelpe ein pasient. Det er heller ikkje alle sjukdommar pasientane ønsker å gjere kjent for omverda. Ein lege må føre journal som eit hjelpemiddel for eigen hukommelse og for andre legar som skal overta behandlinga seinare (og av og til som dokumentasjon overfor kontrollinstansar som helsetilsyn, NAV, HELFO - men det skal eg kanskje blogge meir om ein annan gang). Det er viktig at informasjonen i journalane blir lagra trygt og utilgjengeleg for uvedkommande - av omsyn til teieplikta.
Pasientane er ikkje uvedkommande. Det er no etablert rettspraksis i Norge at pasientane har rett til innsyn i eigen journal, med nokre få sjeldne unntak. Innsyn i eigne helseopplysningar er for dei aller fleste pasientar eit gode som styrker ansvar for eiga helse og tillita til legen.
Da må det vel vere bra at Teknologirådet i prosjektet Pasient 2.0 vil arbeide for å bedre pasientane sin tilgang til eigne helseopplysingar over nettet? http://www.teknologiradet.no/FullStory.aspx?m=28&amid=7845. Vi ser også at store kommersielle aktørar som Google ser eit stort marked i å lagre helseopplysingar på nett og har sikra seg partnerskap med helseinstitusjonar og apotek for å samle opplysingar om den einskilde pasienten. For den einskilde pasient blir dette kombinert med linkar til pålitelege informasjonskjelder om sjukdommar - noke som klart kan auke pasientane si mestringsevne.
Dette er likevel ei utvikling som gjer meg utrygg. Kan eg stole på identifikasjonsmetodene på nettet? Legg vi journalane tilgjengelege for hacking? Og kva med lesing av journalar på nett frå heimen? Vil kontrollerande ektefeller kunne tiltvinge seg tilgang til kva som har vore sagt om dei på siste konsultasjon hos legen eller til diagnoser som pasienten ønsker å halde fortruleg?
Eg meiner at elektroniske pasientjournalar må vere trygt lagra i det enkelte legekontor sin server, uten nettilgang utanfrå. Pasientane må få tilgang til eigen journal ved å møte opp på legekontoret eller eventuellt få ei utskrift. Nødvendig kommunikasjon med andre instansar må skje som brev og meldingar der både lege og pasient har muligheit for å kontrollere kva som skal vere med. Eg ønsker ingen direkte elektronisk tilgang for andre inn i mine pasientjournalar.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
Jeg føler ikke at jeg nødvendigvis trenger tilgang til min journal på nett. Som du peker på er det mange utfordringer i forhold til personvernet knyttet til dette. Foreløpig stoler jeg ikke nok på teknologikompetansen til de som skal operere disse systemene til daglig - teknologien VET jeg finnes (min mann jobber med det fremste innen datasikkerhet og -lagring), men det er ofte BRUKEN det svikter på.
SvarSlettDa er det i første omgang viktigere for meg at alle legesentre kommer seg på nett slik at man kan få gjort ting som timebestilling, reseptfornying og enkel kommunikasjon med legen pr. lukket e-postsystem. Vi er liksom ferdige med den tiden at folk finner det rasjonelt å bli henvist til en telefonkø for å bestille seg time - med i mange tilfelle svært begrensede åpningstider.
Jeg er enig med SerendipityCat her; jeg er ikke redd for at det ikke skal være sikkert nok; jeg tror vi rår over den nødvendige teknologien.
SvarSlettLikevel; rokker det ved mitt behov for kontroll over det jeg har skrevet, alene, foran PC-en; det jeg har fått et slags eierforhold til?
Som du sier : elektronisk tilgang inn i mine pasientjournaler.
Kan hende har vi ennå ikke helt inn i margen bevissthet om at journalen innehar alle de funksjoner som du nevner - og dermed betrakter dem litt som dagbøker? Det finnes mange eksempler på "synsinger" i journalen om pasienten og forhold rundt denne, som faller svært uheldig ut når vedkommende pasient senere skal lese.
Jeg er langt mer bekymret over NELFOs innsynsrett og den undergraving av taushetsløfte vi en gang avga, og som er premiss for samhandlingen mellom lege-pasient som en slik innsynsrett innebærer. Uten en gang å informere pasienten.
Jeg er en person som har tatt mot til meg å lettet på sløret ang. min egen helse både i egen blogg, og i kommentar på @Tomarikshaugens bløgg. LIkevel da har jeg selv styrt hva jeg har valgt å frigi av meg selv. Det har kostet meg mye som det er. Å tenke tanken på at min fulle og hele legejournal skal befinne seg på nett . nei det håper jeg aldri skjer. Jeg vil aldri kunne slå meg til ro med at ikke hackere ol. vil få tilgang til dette.
SvarSlettHvis jeg vil ha innsyn, kan jeg jo bare be legen min om det, noe som føles mye tryggere.
Informasjonsutveksling i helsevesenet bør være meldingsbasert, ikke basert på en (etterhvert) ukontrollerbar deling av databaser.
SvarSlettjeg tror man kan se for seg en pasientjournal på nettet, men det må være nettopp _pasienten_sin_ journal som på eget ansvar oppretter den der, f.eks. i regi av Google. Pasienten skal fortsatt ha egen journal hos den enkelte helseinstitsjon, men denne institusjonen kan kanskje - via melding - sende informasjon til pasientens egen journal? Når samtykke til dette er eksplisitt gitt. En viss andel av befolkningen vil føle en trygghet ved å kunne ha tilgang til hele eller deler av sine helseopplysninger i et nettbasert system. Men opplysningene må innhentes dit fra de enkelte aktører som yter helsehjelp. På pasientens ansvar og med eksplisitt samtykke. Det gir også pasienten mulighet til å utelukke informasjon fra enkelte aktører, hvis det er ønskelig.
Se ellers Chaffeys blogg om lignende tema: http://paulchaffey.blogspot.com/2009/09/helse-og-sosiale-medier.html