søndag 19. april 2009

Sjukehusfinansieringa til kommunene?

Helga Pedersen sa i følge ABC-nyheter, på arbeiderpartiet sitt landsstyremøte, at kommunene skal vere med på å dele den innsatsstyrte finansieringa av sjukehusa gjennom det såkalla DRG-systemet. DRG - diagnoserelaterte grupper - pengar blir utdelt etter kva diagnoser pasientane får. Systemet er egentleg laga for å fordele ressursar på overordna nivå. Det er for grovt, stivt og lite fleksibelt til at det egner seg til å styre ressursinnsats ned på avdelingsnivå. Men slik blir det likevel brukt. På sjukehusa har dette systemet ført til massive feilprioriteringer av innsatsen, der prioriteringane skjer etter kva som blir best betalt i DRG-systemet, og ikkje etter kva pasientane treng. Dette systemet må ikkje vidareførast ned på kommunenivå.

Ein må også sjå for seg store variasjonar i behandlingsbehov mellom kommuner ut frå demografiske faktorar? Korleis vil ein fange opp dette?

Kva slags forebygging vil umiddelbart kunne spare penger i sjukehussektoren? Bjarne Håkon Hansen reiser rundt med eit foredrag der han presenterer kostnader ved diabetesbehandling gjennom tid, der dialysebehandling av nyreskadde koster enorme summar for sjukehusa, mens han meiner litt ressursauke i kommunehelsetenesta og bedre forebygging kan hindre diabetes og forsinke utviklinga slik at desse pengane kan sparast. Til det er å seie at ei eventuell innsparing ligg minst 15-20 år i tid etter auken i den forebyggande innsatsen. Det er også usikkert om den auka livslengden ein dermed oppnår hos diabetikarane virkeleg vil spare sjukehusutgifter totalt sett. Eg meiner likevel det er ein god ide å styrke kvaliteten av diabetesomsorg i primærhelsetenesta, men eg har ingen tru på at kommunene vil spare DRG-utgifter med det.

Bjarne Håkon Hansen kaller dette ein historisk reform. Det er skummelt å innføre historiske reformar på så dårleg kunnskapsgrunnlag.

Staten overtok ansvaret for sjukehussektoren for å unngå svarteperspelet mellom fylke og stat i sjukehusøkonomien. Ein er tydelegvis lei av dette ansvaret og vil innføre eit nytt svarteperspel mellom kommuner og stat i sjukehusfinansieringa. Er kommunene virkeleg rusta økonomisk og bemanningsmessig til ein slik reform? Eg meiner dei ikkje er det, i alle fall ikkje med dagens kommunestruktur. Den er det tydelegvis ikkje vilje til å gjere noke med. Og dersom vi får store kommunesammenslåingar for å klare dette, så er vi tilbake på 80-talet med fylkeslignande storkommuner som har økonomisk medansvar både for sjukehus og sjukeheimar. Ringen er slutta i den evige runddansen av omorganiseringar.